Våren kan komme

converse01

Da jeg sluttet i jobben min før jul fikk jeg blant annet et gavekort som avskjedspresang. Siden det måtte brukes på et kjøpesenter i den byen jeg hadde jobbet var saken klar: Nye Converse-sko!

Jeg har så og si bodd i de gamle skoene mine. De ser fortsatt bra ut tross mye bruk, bortsett fra at tekstilet har løsnet her og der på baksiden. De skal likevel få være med litt til.

berlin16
De er ikke er det beste fottøyet når jeg skal gå MYE. Jeg burde hatt skritt-teller på de gamle Converse-skoa mine, da de virkelig har fått kjørt seg i Berlin, London, Praha osv.., og mine stakkars ben (OG hofter og rygg) har jamret seg hver gang ved dagens slutt. (Og derfor gikk jeg til innkjøp av skikkelige tursko til slutt.)

Men til hverdagsbruk synes jeg Converse er gull, jeg bruker som sagt skoene mye. Jeg valgte derfor også en nøytral farge, grå. Eller, lys Soletraveller grey, som Irish ville kalt dem. 🙂

Ahh…nå kan våren komme.

converse02

Reklamer

Vinterland

blue

2013!
Nytt år, og forhåpentligvis litt bedre tid og kreativitet til å fylle denne bloggen med ting og tang. Jeg har tanker og ideer oppe i hodet, men å få dem derfra og hit har visst ikke vært så lett. Men nu jävlar!

Julen 2012 ble feiret på hytta (som vanlig, burde jeg si), og i år viste vinteren seg i sin beste prakt! Postkortmotivene som Irish snakker om var overalt – utrolig vakkert!
Vi fikk prøvd oss på både ski og truger. Skiføret kunne vært bedre, men det var godt å bevege seg ute litt etter mange timer på rumpa og mye god mat og drikke.
Siste natten før vi dro hjem var det fullmåne, og med all denne snøen ble det et helt spesielt lys ute. Naturen er virkelig magisk!

detail shoes
forest
ski

Ciderprat – igjen

De som fulgte Soletraveller-bloggen min på VGB vet at jeg liker cider – en tørr sådan. Når jeg er i England drikker jeg nesten ikke øl og vin, det går i cider, for der får jeg skikkelige saker. Og Søte Silje dro med seg en flaske Savannah til meg da hun kom en tur hjemom fra Namibia. Jubel! Hun deler nemlig min smak for tørre cidere.
Jeg har blitt overlykkelig hver gang jeg har funnet vettuge cidere på barer her hjemme, som Strongbow og Magners, men ofte smaker de dessverre utvannet. Med mindre man kjøper Magners på flaske da. Noe man også får på Meny. Polet har også cidere, men de gangene jeg er der er det ikke cider jeg rasker med meg.

Jeg orker ikke det søte skvipet fra Kopparbergs o.l. og jeg var kjempeskuffa da jeg prøvde Somersby første gang. Men nå – NÅ(!) har Somersby kommet med en tørr cider også – og den er god! Til og med Irish er enig. Og VG’s smakspanel (var det VG?) ga den terningkast 6.

Perfekt til varme sommerkvelder!

Den slår likevel ikke denne! Ain’t nothing like a Mercury… Dessverre er den litt langt unna.

Hjernen trenger ikke å være alene

Vi skulle bare ta en kaffe. Skravle litt. Men det var mandag og quiz-dag. Vi visste ikke det, men vi tok utfordringen og ble med, selv om vi var bare to. Vi kan ikke ha gjort det så aller verst siden vi fant ut at vi skulle være med neste gang også. Og gangen etter der igjen…og igjen og igjen. Så ble vi hekta.

Begynte å lese nyhetene nøyere. Leste oss opp på spesialtema. Dro frem gamle TP-kunnskaper. Alle disse tingene en kan men som man aldri får bruk for – før man havner på quiz.

Nå møtes vi en gjeng én gang i uka. Vi har fått nye venner og nye kunnskaper. Om fobier, bjørner og brus, om hvor mange bøker det er i bibelen eller hvilken OL-gren Sala Palmer konkurrerte i. Vi har oppdaget spennende musikk, hørt merkelige coverlåter.

Det fokuseres mye på trening og helse i media. Man må ikke glemme hodet også! Min mormors største skrekk var å ikke være klar i hodet ettersom hun ble eldre, så hun løste kryssord jevnlig. Og vi – en dag i uka trimmer vi hjernen og pleier det sosiale. En god kombinasjon! Ekstra stas når vi kommer på pallen selvfølgelig. 🙂

Det er her det skjer.

Salame al cioccolato

Nylig var jeg i Roma, og jeg kan love at skal jeg ned dit igjen, skal jeg på Ai Tre Scalini i Monti. En deilig vinbar, men ikke bare drakk jeg en god Amarone der. De hadde denne syndig gode desserten også. Noen mener den er av Siciliansk opprinnelse – jeg vet ikke, men den var så god at jeg måtte prøve den da jeg kom hjem igjen. Jeg fant en grei oppskrift på nettet som jeg tror jeg skal modifisere litt. Uansett – her er en start:

Salame Al Cioccolato

250g kjeks (jeg brukte Mariekjeks, men ser også at noen bruker Digestive)
100g sukker
100g smør
100g kakaopulver
2 egg

Knus kjeksen i småbiter.
Skill eggehviten og plommen og pisk eggehviten stiv. Bland kjeks, sukker og eggeplomme.
Vend deretter den stivpiskede hviten i blandingen.
Smelt smør, og bland inn kakaopulveret.
La dette avkjøles litt før du blander det med det kjeksmiksen.

Legg alt på et stykke aluminiumsfolie og forme det til en pølse. Ha i fryseren i min. 2 timer.
Ta ut pølsa og la den tine litt. Jeg pleier å rulle den i litt melis før servering.
Skjær forsiktig skiver som du legger på en tallerken. Serveres med vaniljeis til.

Buono Appetito!

Oh, the human race…

Sist Joe og jeg reiste til Australia, mellomlandet vi i Brunei og hadde en lengre transit der. Siden vi skulle ut av flyplassen måtte vi fylle ut et visumskjema, og et av punktene vi skulle fylle ut der var ”Race”. Jeg synes det er irriterende nok å fylle inn ”Religion”. Om jeg er  grønn, sort eller hvit, om jeg er muslim, hinduist eller ateist bør ikke ha noe å si. De får passnummeret – det bør holde. Vi lot det hele stå tomt. Tenkte de fikk heller påpeke det. Noe de ikke gjorde.

I høst hadde Irish et ærend på sykehuset i England og måtte fylle ut et skjema i forkant. Jeg satt og måpte da jeg fikk se hva han måtte fylle ut. Jeg kan skjønne at ulike menneskegrupper kan være disponible for forskjellige ting (om det er derfor de spør), men jeg synes dette var i overkant…pirkete…

Hva synes du?

Jeg, en font geek

Jeg satt på et fontseminar. Om skrifttyper som blant annet Helvetica, Zapfino Linotype, Akzidenz Grotesk, bruken av dem, rettighetene og så videre… Himlet litt lattermildt med øynene da foredragsholderen fortalte om påskeferien som ble ødelagt av at påskekrimmen han hadde kjøpt med seg var så full av fontfeil at han ville kaste bort hele boka.
Hver gang jeg kikker ned på armen min nå må jeg innrømme at jeg kanskje ikke er bedre selv.

I flere år har jeg hatt lyst på en tatovering nummer to, og motivet og plassering har variert noe. Innenfor temaer som betyr noe for meg selvfølgelig, men særlig det siste jeg vurderte, innså jeg var noe som veldig mange går rundt med. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å ende opp med de tre bokstavene
O N E, det må være tiden kanskje. I tillegg til at det bor en liten hippiesjel i meg.

ONE world, ONE love…we are all ONE.

(Nei, det refereres hverken til U2, Metallica eller Alannis Morrisette som alle har en låt som heter ”One”)

Men så kom spørsmålet. Hvilken font skulle jeg bruke til dette? Som grafisk designer er jeg innom ganske mange fonter i løpet av en dag. Særlig i den jobben jeg har nå. Jeg har fått overdose på enkelte skrifttyper som jeg ser går igjen overalt. På cd-cover, butikkvinduer, annonser, i blader…

Det måtte bli en som jeg ikke ville risikere å bli lei, og den måtte være ren. Enkle fonter som Arial eller Helvetica ble litt for rene syntes jeg og jeg roter stadig borti disse på jobb. Så jeg endte dermed på det vi kaller en typewriter font. Som de gamle skrivemaskinene.

Fornøyd! Og herved erklert en font geek.