I’m addicted

knitting

Mens folk har strikket VM-gensere, skappelgensere (og -jakker!)  osv. rundt her i landet har jeg strikket sokker. Følte meg veldig huslig som strikket sokker til min kjære Irish nylig :-D, men de ble veldig bra, og garnet er helt nydelig! («STERK» med alpakka- og merinoull).

Med sokkestrikkingen føler jeg dessuten at jeg har tatt opp en arv. Min kjære mormor var nemlig den O Store sokkeprodusent for fjern og nær. Hun hadde alltid et prosjekt på gang, og tok gjerne imot bestillinger fra oss.
(Regnbuesokkene var legendariske :-D)
Døtrene hennes tok opp arven, og nå har jeg endelig satt meg fore å lære dette jeg også.

For sokker for man jo aldri nok av egentlig. En glimrende gave er det også. Om det er her hjemme eller når vi ruller rundt i verden. Jeg tror også strikkingen kan være en fin døråpner i møte med nye bekjentskaper ute på tur akkurat som gitarene vi har hatt med har vært det.

Da jeg hørte på et intervju av trendanalytiker Li Edelkoort for kort tid siden påpekte hun forresten at det oppleves en økende interesse for det håndlagede rundt omkring, ikke bare her i Norge.
Så kanskje vi nå kommer til et metningspunkt på det masseproduserte og vil ha noe eget og genuint… Jeg jubler hvertfall! Det er også noe med det å holde gamle teknikker vedlike, og ikke la dem gå i glemmeboken.

Jeg strikker. Og strikker… Jeg har mer STERK-garn liggende, så det blir et sokkepar til meg selv også. I tillegg strikker jeg nå på et tøffel-sokkepar. Veldig spennende!
Og pinnene? De er i tre. Trepinner er virkelig noe helt annet enn metallpinner! Presset på fingrene føles mykere når man bruker tre, og jeg tviler på at jeg vil bruke metall igjen.

Inspirasjon og ideer?

Reklamer

Se det store i det små

heart
Se nøye skal du øyne det store idet små sa min mormor. Jeg tenker på det ofte. Klisje, kanskje. ”Lukte på blomstene” og sette pris på det man har rundt seg… Man hører og leser om det stadig men gjør man egentlig noe med det? I en verden som vår som har så enormt mye støy, og ikke minst behov for materiell tilfredsstillelse.

Jeg fant hjertet på en slitt murvegg. I vår egen bakgård. Der sykler kommer for å dø, som Irish sier. Midt i kaoset blant nye og gamle sykler – mer eller mindre hele – er hjertet som tagget inn veggen. Ikke glem å elske….også.

Jeg er nok ekstra søkende om dagen. Som om jeg bygger opp et mentalt immunforsvar i forkant av turen vår, samtidig som jeg prøver å legge av meg gammelt slagg av bitterhet og negative følelser som ikke skader andre enn meg selv. Det skader hvertfall ikke personene jeg har brukt gud vet hvor mye negativ energi på i irritasjon.

puzur
Passende også da kanskje at mine søte latviske naboer (som stadig skjemmer oss bort!) kom på døra med en puzur! Den kan minne om en drømmefanger, ikke sant?! En puzur, skal ifølge mine naboer fange opp dårlige energier. Etter en stund skal puzur’en brennes og med den vil da de dårlige energiene forsvinne.
Det er en tradisjon fra Balkan fikk jeg vite. Puzur’en er laget av siv, og jeg synes den er utrolig dekorativ. Blir synd å brenne den av den grunn!

Jeg får kjøpe noen blomster istedet og lukte på dem. Titte ut på hjertet på veggen før mer maling flasser av, og glede meg over det som er og det som kommer.

Ha en riktig fin uke! 🙂

Jeg, en font geek

Jeg satt på et fontseminar. Om skrifttyper som blant annet Helvetica, Zapfino Linotype, Akzidenz Grotesk, bruken av dem, rettighetene og så videre… Himlet litt lattermildt med øynene da foredragsholderen fortalte om påskeferien som ble ødelagt av at påskekrimmen han hadde kjøpt med seg var så full av fontfeil at han ville kaste bort hele boka.
Hver gang jeg kikker ned på armen min nå må jeg innrømme at jeg kanskje ikke er bedre selv.

I flere år har jeg hatt lyst på en tatovering nummer to, og motivet og plassering har variert noe. Innenfor temaer som betyr noe for meg selvfølgelig, men særlig det siste jeg vurderte, innså jeg var noe som veldig mange går rundt med. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å ende opp med de tre bokstavene
O N E, det må være tiden kanskje. I tillegg til at det bor en liten hippiesjel i meg.

ONE world, ONE love…we are all ONE.

(Nei, det refereres hverken til U2, Metallica eller Alannis Morrisette som alle har en låt som heter ”One”)

Men så kom spørsmålet. Hvilken font skulle jeg bruke til dette? Som grafisk designer er jeg innom ganske mange fonter i løpet av en dag. Særlig i den jobben jeg har nå. Jeg har fått overdose på enkelte skrifttyper som jeg ser går igjen overalt. På cd-cover, butikkvinduer, annonser, i blader…

Det måtte bli en som jeg ikke ville risikere å bli lei, og den måtte være ren. Enkle fonter som Arial eller Helvetica ble litt for rene syntes jeg og jeg roter stadig borti disse på jobb. Så jeg endte dermed på det vi kaller en typewriter font. Som de gamle skrivemaskinene.

Fornøyd! Og herved erklert en font geek.